Jeg ble med hu mor til Særp. Hu skulle dit, og jeg tenkte det var en ypperlig mulighet til å få tatt noen bilder av Wanda.

Vi kom dit, litt seinere fikk vi YPPERLIG mat av Hans Ivar (faren til Wanda)

Etter maten var spist opp, og jeg hadde satt meg ned for å lese litt i Koranen, kom Wanda inn og jeg ble med henne. Vi dro med venninna hennes, Karoline, hjem til henne ( karoline altsuh) og skulle sjå film. Wanda hadde allerede sagt at vi kanskje kunne dra på fest dagen etter, for hu hadde snakka med ei venninne. Vi titta litt på film, før Wanda fikk melding av venninna som skulle ha bursdagsfest. Hun skrev at hun helst så at jeg ikke ble med, siden hun ikke kjente meg. -Det skjønner jeg jo godt. Men Bård, kjæresten til Wanda, skulle egentlig være med og hun kjenner ikke han heller. Og det var flere GUTTER som skulle dit, som hun ikke hadde anelse om hvem var. Wanda sa hun da dessverre ikke kunne komme, i og med at jeg var kommet på besøk, og at det ikke var planlagt i det hele tatt, men siden jeg ikke kjente noen der, ville hun ikke la meg sitte og sture med mamma og Hans Ivar.

Det ble etterhvert mye kaos og baijs for en liten filleting. Så begynte venninna og sende melding til Karoline og snakka baijs om Wanda, det var jo litt dumt da, siden vi tre var sammen den kvelden. Og det samme hadde hun gjort til de andre felles venninnene de hadde også. De andre var mer forbanna enn oss tre. Det ble plutselig ikke mer filmtitting, istedet satt vi der og skravla og snusa alle mann.

Dagen etter skulle jeg ta bilder av Wanda, som jeg kunne bruke til de skolene jeg søkte på. Jeg ble kjørt opp til henne, og fikk vite at vi var bedt alikevel. Ingen av oss hadde igrunn lyst til å dra, ville bare vært ubehagelig. Vi fant klær på klær, til og med Wanda sin mor sine klær og dro oss tilslutt ut. Var ganske vage ideer vi hadde, ble litt “scrapbook pictures”, men ble en del bilder ut av det.

Søsteren til Wanda skulle spille i et stykke i forbindelse med den kulturelle skolesekken tror jeg . “Guder mot/møter? Guder” het det.Det var veldig spesielt, hvordan de hadde valgt og bruke plassen, og hvor de plasserte publikum. Vi satt selvfølgelig rett over røykmaskinen, som pumpet og hostet ut røyk i ny og ne. noe som fikk oss til å hoste litt også. Lillesøsteren var veldig flink til å kravle og rope^^.

Seinere fortsatte vi og ta bilder. Hadde vært rundt om og overalt i Sarpsborg. Det ble kaldt etterhvert. og når vi snufsa av frossenhet, følte vi at vi hadde gjort en passelig bra innsats.

Vi dro tilbake til Hans Ivar. Nesten rett etter vi kom inn, ringte telefonen min. Det var Martin. Sprøtt at han ringte når jeg var i Sarpsborg. forklarte at vi var der, men at de fikk komme om de ville.Før de kom spiste vi på ny deilig mat. Denne gangen, litt enklere, men dailig forde. Vi gikk også igjennom bildene Wanda og Hans Ivar tok når de var i Japan, during the easter. Fine landet.

Seinere kom Martin, Jon, Hansi og en ny dude, og det ble mye viking mimring. Og vi fikk dem til å melde seg på Borre, før det var for sent. Det var en koselig kveld.

Vi våknet relativt tidlig dagen etter, men kom alikevel treigt i gang. Måtte innom moren til Wanda, for å hente den ene kjolen. Vi gikk bort ved den store broa, og tok masse bilder ved en hel haug av blå tønner. Det var en effektiv tur.

Scenario: I og med man ikke helt har teket på luking, så vanner man. Etter vanning av hage, bestemte Maren seg for å bølle litt på lavt nivå. Besteforeldrene sitter på verandaen og spiser ertesuppe, Maren står nedenfor verandaen med en hageslange i hånden. Forsiktig spruter hun på dem med slangen.

Bestefar: ÆÆæÆÆææh!

Bestemor: Men Maren, nå kom det oppi suppa.

Responsen til Maren er:

A: Da slipper du å blåse suppa. Riktig svar.

B: Oooops, did I do that?

C: Åh, fyttirakkern, det er jo så varmt nå, så det der var vel bare deilig?

Hva er svaret?

Scenario: Det er springtime og man jobber ute i hagen. Maren anser seg som ferdig med rakingen.

Bestemor sier det er en del løv igjen, mens hun peker mot løv som ligger strødd overalt.

Maren ser på løvstumpene og svarer:

A: Det vakke meg.

B: Det kommer jo bare igjen. Rikig svar.

C: Da syns jeg at dere heller burde investere i en ny rake, den var jo fryktelig dårlig.

- Hva tror du svaret er?

Jeg prater for mye. Til og med når jeg skriver, skriver jeg for mye. Det er så mye man vil si, alt er bare kaos og dumheter, men det må jo ut forde. Det blir nok mye for mine venner og bekjente.

Veldig mange ganger merker jeg når jeg prater, henger ikke tunge helt med den heller. Og det kommer mange skriveleifer når jeg skriver. Jeg stresser når jeg skriver og prater. FØRSTEMANN! alt er konkurranse. Jeg må slutte å stresse. konkurranseinstinktet må gå og legge seg, jeg vinner aldri uansett. går meg bare bort i skogen, eller i setningene.

Jeg fikk en telefon av venninna til mamma, Vicky. Hun lurte på om det var jeg som hadde ringt henne. Nei, sa jeg. Hun hadde for 40 min siden, blitt oppringt av hjemnummeret vårt. Jeg sa at det umulig kunne være meg, siden jeg hadde vært hos besteforeldrene mine hele dagen, og natten før. Hun hadde fått det oppført på telefonen. Jeg ble litt skremt. Mamma kommer ikke hjem før torsdag. Hun ville sagt i fra til oss begge om hun var hjemme.

Senere måtte jeg hjem for å sette på tørketrommelen. Jeg gikk innom postkassa. Skatten, dette ville bli spennende.

Det første som slo meg når jeg kommer inn, var en sterk parafinlukt. Jeg så etter telefonen. Den sto ikke i laderen. Den lå på bordet ved skuesenga, skjermen var vendt ned mot bordet. Jeg løftet den og snudde den forsiktig rundt. Den var død. Jeg puttet den i laderen. Den pleier å lage lyd, men det gjorde den ikke nå. Jeg hadde ennå ikke gått ned til underetasjen vår.

Jeg gikk ned for å sette på trommelen. Etter jeg hadde gjort det, gikk jeg inn på badet. Etter en stung, gikk jeg inn for å sjekke tiden. 8 min igjen. Mens jeg rastløs gikk rundt i huset, merket jeg stadig grøss bak knærne.

Når vasken endelig var ferdig, tømte jeg maskinen og skulle til å gå ut av vaskerommet. Jeg så ikke hvor jeg gikk, og like før jeg var ute av rommet skjedde det no. Jeg satt foten i en annen kurv. og når jeg tråkket ned med den foten, knelte det samme beinet. Resten av kroppen fulgte etter. Det ødelagte håndtaket på døren, skrapte opp huden langs hele venstre armen min. Au! Smerte og blod!

Jeg kava meg opp trappen. ordnet litt på armen, og hang opp klærne. Ringte besteforeldrene mine og spurte om de også så på “frustrerte fruer”, so they did. Jeg sa jeg kom mens reklamen var. Reklamen var der, jeg løp ut av døra, katta kom etter, så ble det låst.

Jeg gikk i forveien og Steinar fulgte etter. ( og de som vet hvor jeg bor, og hvor besteforeldrene mine bor, vet at det IKKE er langt mellom oss). Idet jeg gikk nedover den bratte bakken, som ender beboelsen, før det er en skogsving, så en passelig stor parkeringsplass, så en vei, og endelig besteforeldrene. Hvertfall… jeg var midt i bakken, da det plutselig ble helt svart. lysstolene var slått av. “Er det mulig?” Pissredd, med hjertet bankene fortere enn en nymfeparakitt sitt hjerte, gikk jeg med vidåpne øyne, ned til skogkanten. Paranoid som jeg var, syntes jeg at jeg hørte lyder. Jeg små jogget, før jeg løp over parkeringsplassen. så meg over gata og løp videre helt til jeg var inne.

Og dett var dett. Nå sitter jeg her med svensk “Mag te”, som jeg kjøpte på Borg vikingmarked i sommer og ser på X-files. Jippi… Besteforeldrene mine sover. Godt Steinar er her.

Jeg så nettopp på den herligste filmen i dette øyeblikk. deilig avbrekk fra stress, men det framkalte knis,  savn og sukking.
Etterhvert som handlingen utviklet seg, og viste seg foran øynene mine,
forandret reaksjonen min seg fra tårer til latter og tilbake til tårer igjen.
Utrolig søt film fra 1989.-med en ung, søt versjon av John Cusac.
“Alle elsker Lloyd” eller orginal tittel : “Say Anything”

Dette sto det på tekst-tv. ” Diane skal snart flytte til England for å studere. Da hun forelsker seg i Lloyd,
blir faren helt fra seg i bekymring. Han tvinger henne til å gjøre det slutt. Men det vil ikke Lloyd ha noe av.”

Dette syntes jeg var en dårlig teezer til filmen.

Christina og jeg skulle bort til ene “naboen” for å spørre om vi kunne låne litt aliminiumsfolie, som vi skulle bruke til vannpipa. Alle lysene deres var på, det samme var også radioen. Vi ringte på, men ingen kom. I det vi ringte på en siste gang, syntes vi begge at vi hørte mjauing. Jeg trodde det kom innenfra, mens Christina trodde det kom fra et skur. Vi kikket litt rundt i hagen, og fulgte den desperate lyden. Det var en stakkars katt som satt oppe i en tre. Vi gikk tilbake til gata og lånte stigen til den samme naboen vi hadde vært hos. Den ble satt opp til treet. Jeg klatret opp, selvom jeg blir litt skjelven når jeg kommer i høyden, så måtte vi jo prøve å få ned katten. Christina holdt stigen. jeg prøvde å komme meg opp, men det var ikke noe særlig feste. Jeg tok tak i en stubb, men den datt av treet. råttent.

Vi gikk tilbake, for å si det til Therese og Sandra. Vi snakket litt om det var sånt brannvesenet tok seg av, (ja, det kjære brannvesenet igjen.Katten var virkelig høyt oppe i treet) Jeg ringte og spurte. Han sa at de hadde en 48 timers regel. samtalen ble avsluttet, og jeg fortalte hva han hadde sagt til meg, til de andre. vi begynte å små diskutere. 48 timer virket litt drøyt. Det er vel sånn om noen er savnet også, den tanken gjorde oss mer irritert. Vi bestemte oss for å se til katten igjen, men denne gangen tok vi med kattemat, for å lokke den ned til oss.

Det var kaldt og mørkt. Vi hentet stigen igjen og prøvde påen igjen. Katten kom seg faktisk litt ned i treet. Etter en stund, ringte også Therese til brannvesenet, nå sa vi at katten hadde vært der et døgn.(ja, en liten hvit løgn) De spurte hvor hun ringte fra, hun sa Svelvik. Han responderte bare i at de nettopp hadde fått en telefon fra oss.

Therese mente hun så at noen av gutta kom. Så Hun og Sandra gikk tilbake til huset. Christina og jeg prøvde litt til, men det ble for kaldt, så vi gikk også tilbake. Så forklarte vi det til Stian og Bernt. Senere kom også Magne, Martine og Martine. Og Thomas, Anniken og Ola.

Det begynte som en rolig kveld, utviklet seg til en rar kveld, men avsluttet koselig.

Vi fikk hjertet knust av den lille stakkaren, selvom de som oftest kommer seg ned igjen.

Fra Marens lille røde.

Noe av det merkeligste skjedde for nøyaktig 4 min siden. Jeg gikk ut på parkeringsplassen utenfor Gulskogen.

Det var ikke veldig fristende å gå bort til bussen i snøværet.

Så jeg bestemte meg for å spørre en dame som sto og lempa groceries i bagaserommet.

” Hei, unnskyld, skal du til Drammen? Jeg rakk ikke bussen skjønner du..”

“ja, nei, skal til Konnerudsgata.”

Jeg fikk sitte på, vi prata og jeg kom innpå det at jeg jobbet for Fame fotografene.

Hun lurte på om det var noen tilbud nå, så jeg forklarte om det.

Hun ville melde seg på.

“Ja? Her og nå?”

“ja”

Så fikk jeg navn og nummer.

Aij! Tenk om jeg ikke hadde vært meg.

Bestemor: Maren.. du minner meg litt om en skuespiller.

Maren: jahaa? Hvilken da?

Bestemor: Roger? Hva heter hun igjen? Syns du ikke hun ligner?

Bestefar: Jeg vet ikke hvem du prater om.

Bestemor: Bridget Jones!

Maren: Naaaij…naaij! Nei, det syns jeg ikke. Hah!

Bestemor: jo

Maren: Hun heter Renee Zellwegger.

Hah! nææh.. I dunno XD kanskje det anspente smilet?

Der er hun igjen. Den gulhårete damen igjen. Hun sitter der med det gule håret sitt og et skjevt smil.
Hun tripper med den ene foten sin, nesten ventende.

Jeg merker at jeg føler en nysgjerrighet ovenfor henne.
Jeg har lyst til å høre mer om hvorfor hun har gult hår og om hun er født med skjevt smil,
eller om det er grunnet noe som har skjedd med årene.

Folk går inn og ut av senteret, kaklingen sprer seg rundt oss.
Tecno musikk gnager meg i ørene, mens hun sitter der helt ubrydd.
Jeg kjenner jeg må sette på min egen musikk.
I det jeg tar opp spilleren min, ser jeg opp på henne. Hun ser på meg og smiler.

Jeg lurer på hvordan det er å bli skrevet bok om.
Jeg tenker stadig at jeg gjerne vil være med i en film.

*Spenningsmusikk

Danse bortover i glede, istedet for å gå fort med surt tryne.

Jeg hører på The National Bank med “The National Bank“. Deilig!

Uff… sitter og gjesper.
Vi hadde en gang en mattelærer på ungdomsskolen, som heter Jesper.
Stakkars! Vi kunne jo ikke noe for det,
men de fleste satt og gjespa gjennom de fleste timene vi hadde med han.

jeg kjenner at gjespen trenger seg på nå også :O