Jeg merker at jeg har fått sansen for eldre filmer, etterhvert som tiden går.
Skuespillet er morsomt å se på, mer teateralsk, vakre øyne.

For ikke så lenge siden, ble jeg små irritert i det Therese og jeg skulle leie en film på Shell.
Vi fant det svært vanskelig å velge riktig film.
Vi ville opprinnelig se noe skummelt, med masse blod og gørr.
En film som skulle få oss til å vri oss i smerte på vegne av karakterene.
En som ville holde oss på pine benken gjennom hvert eneste sekund.
En som får oss til å lure litt etter filmen er ferdig.
En som gjør oss litt mer ops, litt mer forsiktig.
En som får hjertet til å dunke ekstra hardt i det man åpner en dør, i redsel for hva som befinner seg bak.

Vi fant ingen film som klarte dette.
Etter mye nøling fram og tilbake, valgte vi tilslutt Hostel 2.
( må innrømme at jeg ikke husker den filmen så godt, den dag i dag.)
En av de mange problemene filmskaperne har i dag, er at de må skape noe nytt.
Dessverre er det ikke mange som klarer det. Det er allerede så mange filmer som har den samme storyen.
Kjører på det samme, bare dyrere og flottere.
Jeg liker gamle filmer.