Jeg sitter ved middagsbordet til besteforeldrene mine. Det er fiskesuppe i dag.
Jeg lener meg over og kjenner den varme dampen fra suppa i ansiktet.
Besteforeldrene mine har en fast takt, nesten en tone. En tone av slurping.
Jeg kan ikke noe for det, men det føles ut som om øra dør av smerte.
Hvorfor er jeg så sensetiv?

Ta i betraktning at dette er tidligere i vinter.

Aldri lek film på jobben.

Hadde pause i sta, og tenkte jeg skulle nyte snøværet litt.

Det snør jo kjerringer ute!

Jeg tok ut hånden og skulle la snøen smelte lett på huden i håndflaten.

Men det var jo så klart ingenting på hendene mine.

Neida, det landa kun på den fine,nye skjorta og i øynene mine.

Typisk!

Klokken er 08:18, skiftet buss på ungsomsskolen.
Sitter her og føler meg som en liten, naken Don.
-Liten fordi jeg ikke er noen “mobster”.
-Naken fordi jeg ikke har på meg maskara.
Don, rett å slett fordi jeg har riktig attitude og med jakka over skuldrene.
Dessverre innvolverer dette ikke snus. Skulle gjerne lagt det til denne historien, men jeg er tom.

Det er fryktelig sludd i dag. Og jeg som skulle gå fra togstasjonen og bort Gulskogen.

Det blir vanskeligere å skrive nå. Humpete veier og svingete….svinger XD

A Perfect Circle dunker passelig hardt i ørene mine.
Å hellige musikk! “Thinking Of You”

Svelvikstrømmen er helt tåkebelagt. Sludd, rein og snø om hverandre.
Det er jo ingen som vil dra til Drammen i dette været.

Jeg er glad i “Imagine” av John Lennon, det er så mykt og vakkert.
Med A Perfect Circle blir det sært, men på en fin måte. Bra covra.

Det lukter plutselig våt bikkje i bussen! Men ingen hund å se.
Det må være dama med pelsen. Æsj pels!
Vel, har nok litt dobbelmoral på det punktet.
Har alltid “NEI TIL PELS” holdning.
Men når jeg er viking, sover jeg jo med saueskinn over meg.
Men det er jo også et avlsdyr, som forhåpentligvis lever lange,fine liv på beitene sine.
Og vi spiser jo sau, “de fleste”- har ikke mer å komme med akkurat nå, men sitter jo på bussen.

Hadde en gang et kaninskinn.. (ikke Kaninkinn!)

Jeg blir nervøs mens jeg går langs Drammenselva… Sikker på at det er noen som flyter der nede.

Å dagdrømme.

 —

Å danse i rare klær. 

Dette var før jul.

Jeg velger å skru av tv’en, gå ut på verandaen, rope på katten og samtidig prøve å rekke å ta alt til meg.

Klokken er 03:54… Det er fire timer til jeg skal opp.
Jeg får meg ikke til å sove. Tv’en står fremdeles på, og katten er ute.

Alarmen går av i det fjerne.
Jeg sitter nå ute og venter på bussen.
Var i utgangspunktet veldig usikker på om jeg skulle dra i dag.
Jeg har klart å glemme Portefolien min hjemme.
Lommeboken min befinner seg også der. Nærmere sagt på benken.
Nå går jeg bare rundt med Norwegian Wood veska mi.
Bussen kommer.

Det er vanskelig å skrive når man sitter på venstre side av bussen.

Bussen nærmer seg Drammen. Så klart var det noen som skulle på ved dassanlegget.
Hele bussen er nå fylt med en forferdelig lukt, som borer seg inn.
Jeg prøver å holde pusten en periode, men det går ikke.
Det hjelper nå ikke at to jenter kommer på med en sterk parfyme lukt slengene etter seg.
Jeg må puste nå.
Det er som å smøre seg inn med deodorant utenpå førti liter svette.
Dette kan ikke bli et bra utfall.
Jeg er i mitt dømmende hjørne.

Jeg prøver igjen å holde pusten.
Denne gangen er det ikke på grunn av stanken, den har forsvunnet for lengst.
Jeg må hikke. Jo mer jeg prøver å holde den ikke, desto mer presser den på.
Der… Et gigantisk hikk kommer ut av meg.

Går av og møte Ingun, vi skal til Sverige en tur med moren hennes.

Jeg ser bort på Ingun. Og til min forferdelse, ser det ut som om hun graver seg mellom beina.
Hun ser også forskrekket ut. Å nei… Hun har sølt godteri i den nye bilen til Knut.
Sjokolade!

Jeg merker at jeg har fått sansen for eldre filmer, etterhvert som tiden går.
Skuespillet er morsomt å se på, mer teateralsk, vakre øyne.

For ikke så lenge siden, ble jeg små irritert i det Therese og jeg skulle leie en film på Shell.
Vi fant det svært vanskelig å velge riktig film.
Vi ville opprinnelig se noe skummelt, med masse blod og gørr.
En film som skulle få oss til å vri oss i smerte på vegne av karakterene.
En som ville holde oss på pine benken gjennom hvert eneste sekund.
En som får oss til å lure litt etter filmen er ferdig.
En som gjør oss litt mer ops, litt mer forsiktig.
En som får hjertet til å dunke ekstra hardt i det man åpner en dør, i redsel for hva som befinner seg bak.

Vi fant ingen film som klarte dette.
Etter mye nøling fram og tilbake, valgte vi tilslutt Hostel 2.
( må innrømme at jeg ikke husker den filmen så godt, den dag i dag.)
En av de mange problemene filmskaperne har i dag, er at de må skape noe nytt.
Dessverre er det ikke mange som klarer det. Det er allerede så mange filmer som har den samme storyen.
Kjører på det samme, bare dyrere og flottere.
Jeg liker gamle filmer.

Dette var da på tirsdag.

Tok fashion bilder av Maria, så gikk vi på en brygge.. vi la merke til at den var litt skjeiv, men stativet sto stødig på brygga. etter å ha fylt et minnekort, bytta jeg til det nye kortet.. vi stilte opp igjen, og tok en del bilder, så skulle jeg ordne litt på håret hennes ( som jeg også hadde gjort tidligere).

Plutselig ser hun at stativet sakte tipper bak oss. Husker ikke så mye akkurat der, fordi det var mer instinkt som slo til.. Jeg tok hvertfall tak i stativet etter at kameraet allerede hadde havnet i vannet.. dro opp stativet, men kameraet forvant ned i vannet.. jeg var i sjokk..jeg gråt mens jeg gikk i hurtig hastighet fra brygga, uten direkte mål utenom å prøve å finne noen eller noe som kunne hjelpe meg…
Jeg så at det var to arbeidere i en båt under broa og gikk hulkende bort til dem.. jeg spurte om du kunne hjelpe meg og hvor dypt de trodde det var borte ved brygga.. de sa de ikke kunne hjelpe meg og at det var ca to meter.. de sa ” vi kan ikke akkurat hoppe uti” da sa jeg at jeg skulle det. gikk tilbake og var klar til å gjøre det.. det ville være kaldt, men jeg ville ha tak i kameraet ( og det var jo bare to meter). Maria stoppa meg. Jeg gikk til kafeen som lå rett ved siden av.. de kunne ikke hjelpe meg, men det var noen vitner som sa at jeg kunne ringe brannvesenet, de hadde dykkere som kunne hente det opp. Så gjorde jeg det.. samtalen ble jo tatt opp. ringte nødnummeret. Jeg begynte å snufse litt igjen, mens jeg forklarte situasjonen… han ba meg ta det rolig, og at de dessverre ikke kunne komme med engang, fordi de hadde øvelse akkurat da. Det var jo ikke snakk om liv og død for dem.. Jeg gikk tilbake til Maria, så kledde vi på oss og gikk til biblioteket og ventet.. hu skulle møte ei annen venninne, så hu gikk. hun ville ikke, men jeg sa at det var bare å gå, så skulle jeg ringe pappa. så hun gikk og jeg ringte.. han trøsta meg, men sa at det ville nok koste 3-4000 for at dykkerne skulle komme.. Utrykning koster..
Jeg ble fortvilet igjen, ikke råd til å kjøpe nytt kamera, ingen forsikring og punge ut 3-4000 for å få opp babyen..
Jeg gikk tilbake til brygga, så ringte brannvesenet.. jeg spurte om det ville koste mye, men de sa de ville gjøre det gratis for meg.
Når de endelig kom, viste jeg de hvor det var.. så var jeg litt letta for at kameraet mitt ville komme tilbake til meg, Det var tre menn som kom.. ene var ikledd dykkerdrakt. Jeg følte meg jo litt dum og sa også det, men da sa de at måtte være tre, alltid. De var veldig hyggelige. Dykkeren hoppet utti, og etterhvert som han gikk dypere, sa mannen som holdt lina ” Ja, detta var nok litt mer enn 2 meter”
Jeg bare gliste dumt, men samtidig litt fortvila i blikket.
Dykkeren hadde fått tak i kameraet mitt! Han kom opp og det første han sa etter at han hadde gitt det til meg, var ” Ja, det lå 6,8 meter under vann det”
Shitt! bra jeg ikke hoppa utti da, sa jeg.
“Ja, da måtte vi vel fiska opp deg” responderte en av de.
Jeg ga alle sammen en stor klem og sa tusen takk.
Så gikk de, da sa jeg ” Håper vi ikke sees igjen”

Gikk til Japanfoto, brannvesenet hadde foreslått dem..

jeg spurte om det var noe å gjøre, men gutten der sa bare at det måtte tørke i 24 timer.

En framtidig rockestjerne sa hallo.

Inspirasjons fetching.

 

 

 

 

 

Tror ikke det er et sted jeg er på nettet, uten at min kjære musikkliste er med meg.

 

 

A perfect Circle

Aimee Mann

Alanis Morissette

Arctic Monkeys

At the drive in

Audioslave

Audry Horne

Beatsteaks

Big Bang

Björk

Bo Kaspers Orkester

Bob Dylan

Coldplay

Chris Cornell

Damien Rice

Danko Jones

Deftones

El Caco

Enya

Eva Cassidy

Faith no more

Filter

Franz Ferdinand

Foo Figthers

Incubus

Jeff Buckley

Jeremy Fisher

Jose Gonzalez

Kaizers Orkestra

Katie Melua

Kent

Korn

Led Zeppelin

Lokomotives

Nirvana

Madrugada

Mew

Mika

Moby

Muse

Nine Inch Nails

Pearl Jam

Porcupine Tree

Queens Of The Stone Age

Radiohead

Raga Rockers

Rammstein

Rasmus Nøhr

Razorlight

Sevendust

Soundtrack of our lifes

Staind

Stonegard

Superfamily

System Of A Down

The Gentle Waves

The Hives

The Mars Volta

The National bank

The Sounds

The Strokes

The Wallflowers

Thin Lizzy

Thinkerbell

Thomas Dybdahl

Travis

Tool

Turboneger

U2

We are Scientist

Tightsen sklir nedover bena, etterhvert som jeg går bortover. Dumme tights.

Tightsen sklir nedover bena, etterhvert som jeg går bortover. Dumme tights.

Tightsen sklir nedover bena, etterhvert som jeg går bortover. Dumme tights.

Tightsen sklir nedover bena, etterhvert som jeg går bortover. Dumme tights.

Tightsen sklir nedover bena, etterhvert som jeg går bortover. Dumme tights.

hæppe Mister Sigmund?

Det er rart hvordan vi oppfører oss med mennesker vi egentlig ikke har så veldig sansen for,
men alikevel føler at man må stille de samme, gode, gamle spørsmålene:
“Hvordan går det med deg?” “Hva gjør du om dagen?”
Samme remsa hver gang. Jatter med og smiler alt for mye.
Men samtidig er det jo mange ganger, at disse spørsmålene kommer fra hjertet, misforstå meg ikke.
Jeg har opptil flere ganger stilt akkurat disse spørsmålene, de dekker jo det vesentlige.
Ai, nå må jeg stoppe, før jeg motsier meg selv mer.